Daglig liv på skolen, Kjell Rasmussen forteller:
Vi som individer husker ofte noe som andre kanskje har glemt. Jeg husker en gang Jensen skulle vise oss et loppesirkus. En loppe skulle hoppe fra en fyrstikkeske over i en annen. Vi lot oss fengsle og innbilte oss at vi så loppen i luften. Han gjorde dette glimrende og han hygget seg sikkert over at vi gikk på limpinnen. Et uttrykk han brukte om oss var: jeg kjenner lusen på gangen. Jeg vet ikke om han brukte snus eller skråtobakk. Men det freste godt om vinteren når han sendte en velrettet klyse rett på den store ovnen i klassen.
Han var en glimrene psykolog. Når han fortalte fra Mark Twains roman Tom Sawer og Huckeberry Finn kom han med glimrende analyser om disse to rømlingene.
Og ikke minst når han lot Harald lese fra Gabriel Scotts roman: Det gyldne evangelium. Han fortalte om da han opplevde at det ble installert lys i skolen i tidligere tider. Da kunne ikke elevene røre lysbryteren, det var bare læreren som hadde den tillatelsen. Vi må huske at før elektrisiteten var det bare levende lys. For oss i denne noe mer moderne verden var det ganske rart å høre. Kanskje husker jeg mere siden når jeg får tenkt igjennom dette.
Kjell.

Tore Skaar forteller:
Tobakkstyggingen ble ofte et problem for vår lærer. Jeg husker en gang da han var inne i lang fortelling og tobakken og annen elendighet samlet seg i munnhulen hans. Han hevet haken mer og mer for å unngå at det skvulpet over og det ble etter hvert vanskeligere å forstå hva han sa. Han åpnet vinduet og tømte all tobakken ut mot gårdsplassen. Da fikk han endelig senket haken og sett ned på gårdsplassen hvor ladningen hans landet. Skrekk og gru sto skrevet i ansiktet hans da han bråsnudde og stormet ut av klassen. En jenteklasse hadde ballspill den timen og han hadde sendt hele lasten rett ned over lærerinnen. Vi så ikke hva han gjorde der nede etter denne fadesen, men det ble spennende å følge med på hvordan han tømte tobakken etter dette. Han så seg nok nøyere for da.
En populær egenskap han hadde var at han ikke så lett ville gi oss hjemmelekser. Han mente at det bare var dårlige lærere som ga hjemmelekser; det var på skolen man skulle lære faget.
For dovne elever som meg var dette en helt topp innstilling!
En gang jeg kom for sent (det skjedde kanskje flere ganger), spurte han meg hvorfor jeg kom for sent. Jeg fortalte som sant var at jeg hadde truffet en katt på veien og det møtet tok sin tid. Han anså meg nok som håpløs og lo bort hele saken, han hadde fått en god historie å fortelle.
En annen gang hadde jeg vært borte fra skolen en hel dag. Da jeg ankom neste dag og ble spurt om fraværet, sa jeg som sant var at "jeg fant ikke sokkene mine". Arthur Jensen holdt på å le seg skakk av det svaret. Jeg fikk et inntrykk av at ærlighet varte lengst, selv om sannheten kanskje kunne være av tvilsom art. Selv syntes jeg  at svarene mine var klare som blekk den gangen, men jeg likte særlig godt at læreren hadde humoristisk sans.
Jeg hadde glemt at det var Arthur Jensen som introduserte meg til Mark Twains "Tom Sawyer og Huckelberry Finn", men i 1979 bygde vi oss en tømmerhytte i Karasjok. Der leste jeg et kapittel hver kveld for våre tre sønner; de satt med stive ører og lyttet til de spennende fortellingene fra slaveriets Amerika. Tradisjonen ble ført videre helt ubevisst.

Biblioteket er en flott institusjon! Ved Universitetsbiblioteket kunne jeg skulke skolen og "surfe" gjennom hyllemeterne. Det var en fantastisk verden som åpnet seg!
De siste tyve årene har har internett bragt biblioteket hjem til meg uansett hvor jeg er. All verdens bibliotek (dessuten banken) i en laptop på bare et kilo...
Tore

Klikk på et bilde for å komme videre til neste side.